Avtaler om nedrustning fortsatt en fjern drøm

Comments in Norwegian

Kjemisk fritt for fremgang
Nedrustningsorganet som etablerte årets høyst verdige fredsprisvinner har slukt diplomatiske ressurser i 17 år uten å vedta en eneste bokstav. Er det på tide å trekke ut pluggen?

I morgen overrekkes årets fredspris til Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW). Prisen er en anerkjennelse av OPCWs arbeid gjennom vel femten år, men også av Kjemivåpenkonvensjonen som etablerte organisasjonen og det generelle forbudet mot utvikling, produksjon, anskaffelse, lagring, overføring og bruk kjemiske våpen. Dette var et viktig gjennombrudd i multilateralt nedrustningsarbeid, men dessverre har slike gjennombrudd vært få siden Kjemivåpenkonvensjonen ble vedtatt. Årets nobelpris illustrerer derfor også en sørgelig realitet: Til tross for at multilaterale nedrustningsavtaler beviselig har stor betydning, har Nedrustningskonferansen (CD) som fremforhandlet kjemivåpenkonvensjonen stått bom fast siden midten av 90-tallet.

Imponerende resultater
20 år etter at Kjemivåpenkonvensjonen ble vedtatt kan man konstatere at den har vært et viktig bidrag til nedrustning og internasjonal humanitærrett. En hel kategori masseødeleggelsesvåpen har blitt forbudt, og i stor grad blitt fjernet fra verdens våpenlagre. Til nå har 190 land ratifisert avtalen, og hele 55,000 tonn, eller nærmere 80% av kjemivåpnene som eksisterte da konvensjonen trådte i kraft i 1997, har blitt destruert. Selv om mye fortsatt gjenstår er dette imponerende tall: Til sammenligning takket Norge tidligere i høst nei til å motta mellom 300 og 500 tonn kjemiske stridsmidler fra Syria.

Styrket forbud mot inhumane våpen
I et større perspektiv handler morgendagens overrekkelsesseremoni om en konvensjon som har styrket forbudet mot bruk av våpen som ikke skiller mellom sivile og militære mål, og som fører til unødvendig lidelse og skade for de stridende. Dette er fundamentale regler i den internasjonale humanitærretten, som gjelder uavhengig av hvilket våpen man bruker, men som stadig har måttet presiseres. Kjemivåpenkonvensjonen har i så måte vært en viktig brikke i en rettsutvikling hvor flere og flere våpentyper har blitt gjenstand for spesifikke forbud på bakgrunn av deres inhumane egenskaper. I 1972 ble biologiske våpen forbudt, mens fragmenterende våpen, landminer, brannvåpen, blindende laservåpen og eksplosive krigsetterlatenskaper har blitt regulert gjennom Konvensjonen om visse konvensjonelle våpen (CCW) fra 1982. De siste tilskuddene på stammen er Landminekonvensjonen fra 1997 og Konvensjonen om klaseammunisjon fra 2008.

17 år uten reelle forhandlinger
Prisen til OPCW og Kjemivåpenkonvensjonen gir viktig anerkjennelse til denne utviklingen. Hver for seg, og til sammen, har disse avtalene bidratt til å begrense bruken av våpen som rammer sivile, og som ellers har uakseptable humanitære konsekvenser. Samtidig er fredsprisen en påminnelse om at i løpet av de siste 17 årene har nedrustningskonferansen i Geneve, som i sin tid fremforhandlet både Kjemivåpenkonvensjonen og Konvensjonen om biologiske våpen, stått bom stille. Selv om konferansen møtes for tre ti-ukers sesjoner hvert eneste år, og har som eneste formål å fremforhandle nye nedrustningsavtaler, har den ikke produsert en eneste avtale siden Prøvestansavtalen i 1996. Siden den gang har ikke konferansen engang lyktes i å vedta et arbeidsprogram, og langt mindre innlede reelle forhandlinger om nye multilaterale nedrustningsavtaler. Bare tanken på hvor mye dette har kostet burde gi enhver utenriksminister alvorlige rynker på nesen. Når det i tillegg er slik at nedrustningskonferansen ekskluderer 2/3 av verdens land fra å delta i diskusjonen – vårt naboland Danmark er eksempelvis ikke blant de 65 medlemslandene – er det lite som taler for smøre dette byråkratiet med enda mer tålmodighet. Med den humanitærrettslige arven som partiet Høyre bærer på, bør den nye regjerningen ta en grundig titt på hva disse pengene brukes til, og om det finnes bedre måter å drive multilateralt nedrustningsarbeid på.

En hard dom over Nedrustningskonferansen
Om årets nobelpris er en anerkjennelse av diplomatiet som førte frem til at kjemivåpenkonvensjonen ble vedtatt, og av arbeidet med å implementere den, er prisen derfor også en hard dom over Nedrustningskonferansens påfølgende arbeid. Mange viktige nedrustningsspørsmål gjenstår, ikke minst når det gjelder atomvåpen – det eneste av masseødeleggelsesvåpnene som fremdeles ikke er underlagt et eget forbudsregime.

For Norge og mange andre land er det derfor på høy tid at det tenkes nytt omkring hvordan multilaterale nedrustningsarbeid skal foregå i det 21. århundret, og det første regjeringen bør gjøre er å trekke ut pengepluggen til nedrustningskonferansen i Genève. Vi er 17 år på etterskudd i arbeidet med å styrke det folkerettslige rammeverket rundt masseødeleggelsesvåpen, og vi har ikke råd til å vente 17 år til. For er det en ting årets nobelpris understreker, så er det at folkerettslige avtaler som forbyr og eliminerer inhumane våpen faktisk gjør verden tryggere.

Gro Nystuen og Stein-Ivar Lothe Eide
Publisert som debattinnlegg i DagensNæringsliv 9 December 2013.